17 mai-minner
Tenkte jeg ville notere ned litt 17.mai-minner siden dagen nærmer seg atter en gang.
Kom jo hit til Askøy like før 17. Mai i 1956. Dette var før Kleppe Skoles musikklag var stiftet, så de første gangene var jeg ikke her den 17. Derimot feiret vi dagen i Bergen. Vi kjente jo ingen her, men mor hadde en onkel som bodde i Bergen. I Strangebakken 11 like ovenfor Verftet. Vi var først ute og så på prosesjonen med alle sine artige innslag. Siden var vi hjemme hos mors onkel til et godt måltid mat og hadde en riktig kosestund der resten av dagen. Mors tante likte godt å lage til selskap, noe hun var særdeles flink til det. Selve prosesjonen husker jeg ikke så veldig mye av. Jeg var for liten til å se noe, og for stor til å sitte på fars skuldre. Derfor så jeg svært lite. Kom alltid innimellom store, voksne menn og kvinner. Men jeg husker godt stemningen. Dette var jo ikke så lenge etter krigen, så atmosfæren rundt var nok litt i henhold til det. I det hele tatt snakket mine foreldre og mine slektninger svært mye om krigen, så vi etterkrigsbarn fikk mye info om den.
Etter at jeg begynte å spille i skolekorpset var det en selvfølge at i feiret dagen her på Kleppe. Der startet dagen på Kleppe Skole med ”ord for dagen”, avspilling og synging av nasjonalsanger og så gikk vi i tog. Alle klassene hadde hver sin plass i toget, og lærerne gikk alltid med. Først gikk noen av de eldste med skolefanen, og så kom korpset. Vi marsjerte nedover dalen forbi Askøysenteret og til Strusshamn, og det var et stort tog.
Målet var Strusshamn kirke, og når vi kom ned der møtte vi andre korps og tog. Først møtte vi de fra Strusshamn. De hengte seg på vårt tog, og da vi kom til kirken møtte vi to store tog til. Det var de fra Follese og de fra Hetlevik. Hetlevikerne gikk faktisk helt fra Hetlevik. Fra Follese var det ikke like langt, men de fikk sannelig gå de også. Det var et stort høydepunkt dette å møte de andre der nede. Masse folk, masse musikk og stor stemning. Noen gikk til kirke, noen deltok i kransepåleggingen ved minnesteinen og så pratet vi med hverandre, gratulerte hverandre med dagen og utvekslet erfaringer fra marsjen. De fleste gikk imidlertid rett hjem. Hvert til sitt. Hjem å spise 17.mai-mat og etterpå var det mer marsjering og spilling. Vi samlet oss på skoleplassen litt utpå ettermiddagen, stilte opp og begynte å gå. Dette toget var et ”folketog”. Vi hadde deltagelse med fantasifulle innslag fra idrettslaget, husmorlaget, barnelosjen, barnehagen osv. osv. Det beste innslaget ble sågar premiert. Vi gikk som oftest over Øvre Kleppe, ned ”Brattabrekko”, Øvre Kleppevei, og kom ned der som Kleppestø Ungdomsskole i dag ligger. Vi fortsatte veien oppover forbi Bedehuset og endte opp på Kleppe Skole der det var de tradisjonelle lekene og konkurransene både for voksne og barn, og så fikk vi kjøpe is og brus. Dette var noe vi unger ikke fikk til vanlig. Brus fikk vi nesten bare med jul og når vi hadde gebursdag, og is fikk vi neimen ikke ofte heller. 17. Mai var på mange måter en stor dag for oss barn.
I 1965 kom Kleppe Musikklag med, og da fikk vi to korps i toget. Da synes vi var aldeles storveies. De andre bygdene hadde to korps, og nå hadde vi det også. De første årene marsjerte i slik vi hadde gjort det i alle år. Siden fant man ut at vi skulle gjøre litt mer utav det. Kleppe var en ganske stor skolekrets rent geografisk. Den strakk seg fra Kleppestø, bort til Storeklubben omtrent. Den andre veien gjennom tunnelen til Strand. Så hadde vi Solholo og Løfjellet. Videre ned Strusshamndalen til Strusshamnvatnet, Krokåshaugene, Juvik og helt til Lavik.
Vi fant derfor ut at vi skulle dele oss om morgenen. I stedet for å samles på skolen skulle det ene korpset begynne i Kleppestø og det andre i Lavik. Vi skulle så marsjere til Kleppe Skole og ta folk med oss på veien.
Dette gikk fint. Vi gikk annethvert år fra Kleppestø, og ditto fra Lavik. Jeg husker at når vi skulle gå fra Lavik så måtte jeg gå hjemmefra kl 0700 for å rekke dette her. Vi skulle jo være på plass og klar til lavikingene heiste flagget sitt. Så var det å gå. Her var det jo helt flatt så det var ikke så tungt, men til gjengjeld måtte vi spille nesten kontinuerlig. Alle ville jo at vi skulle spille akkurat når vi gikk forbi dem.
Det året vi gikk fra Kleppestø slapp jeg å gå så tidlig. Mye kortere vei, men til gjengjeld mye tyngre marsj. Det gikk jo oppover hele tiden, og spille det måtte vi jo nesten hele tiden. Det var neimen ikke mye pust i oss da vi kom opp bakken. På veien måtte vi innom helsetunet og spille noen nasjonalsanger, og å delta ved flaggheisingen. Det var jo kl 0800 så vi hadde litt god tid, derfor var vi på 17. mai-frokost til ”Benna” før vi gikk videre.
Vel oppe på skolen var det den samme ”prosedyren” som tidligere år, og så bar det mot Strusshamn. En dryg halvtime det også, og når vi var ferdige der var det å gå hjem igjen. Det var ikke så mange som hadde biler, så transporten var nesten forbeholdt de som hadde store instrumenter. Jeg har alltid lurt på hvordan de fra Hetlevik ordnet seg med hjemturen, men har aldri fått noe svar. Sikkert er det at dersom de måtte gå begge veier, og kanskje attpåtil spille, så gjorde de mer enn en kunne forlange for bygden sin.
Når vi kom hjem hadde vi et par timers pause, og så var det samme opplegget som skissert ovenfor igjen. En tung, men trivelig tildragelse.
Dette med å gå til kirken var det store høydepunktet på dagen. Utrolig stemningsfullt å komme dit ned å møte de andre. Det var jo en liten ”kamp” om å være først en stund, men til slutt kom man til en ordning der man ventet litt på hverandre slik at man vekslet på å komme først. For det var jo det å komme først og å få nyte de andre som kom etter. Sier og mener nyte, for det var en nytelse.
Siden fikk vi jo også Kleppestø Barneskole, og arrangementet endret seg gradvis. Til å begynne med var begge skolene sammen om morgenarrangementet. Om ettermiddagen var begge samlet på Kleppestø Ungdomsskole. Det gikk fint i mange år, men etter hvert fikk Kleppestø sitt eget skolekorps og man skilte lag. Allerede før man skilte lag var det røster som hevdet at de ikke ville gå til Strusshamn om morgenen. Det førte til en del diskusjon der KML tok et klart standpunkt for marsjering til Strusshamn. En fin tradisjon man mente var verdt å ta vare på. ”Motparten” hadde vel en oppfatning av at man kunne tjene noen kroner ekstra ved å ha arrangement på skolen hele dagen, og noen hadde vel antagelig også visse aversjoner mot dette å gå til kirke.
Hvorom allting var så ble det slik at første året dette var på tale så ble veien til Strusshamn stengt, og det var det. En gang husker jeg vi gikk over Kleppestø. Det gikk fint det også.
Hele falarien endte med at Kleppe Skole fortsatte å gå til Strusshamn og de gjør det enda. Kleppestø gjør det ikke, og jeg mener å vite at det var mange harde tak før så skjedde. Hvorom allting er. Kleppestø har et fint 17.mai-arrangement de der de legger stor vekt på opptreden ved helsetunet.
Kleppe Musikklag var flere år med å arrangere 17. Mai. Da begynte forberedelsen i mars måned.
Det var mye som skulle gjøres, og mye som skulle klaffe. Et av de tingene i var mest spent på var om bjørka ble grønn tidsnok. Jeg kan faktisk huske at vi måtte sette bjørka i vatn for å få den grønn til 17.mai, men stort sett gikk dette bra. Noen ganger riktignok med et nødskrik. I dag er bjørka grønn allerede før 1.mai. (Drivhuseffekten tro?)
En grønn 17. Mai, der du hører gjøken for første gang og der du ser flagget vårt i rødt, hvitt og blått mot den grønne bakgrunnen. Finnes det noe finere? Det tror ikke jeg, spesielt fordi vi har verdens fineste flagg.
GOD 17. MAI
